Dette er den første artikkelen i vår kommende serie om “Har hyppige reisende mistet statusen sin?”. Følg med i den kommende tiden på FinalCall.travel og les kommende artikler i denne serien.
Nye tider?
For 20 år siden visste man nesten med det samme hvem den erfarne forretningsreisende var.
Det var personen som stod fremst i boardingkøen. Hadde loungeadgang. Ble oppgradert en gang i blant. Kjente kabinpersonalet ved navn og hadde bagasjen på båndet før de fleste andre hadde kommet gjennom passkontrollen.
Status var noe man fløy seg til.
I dag er det ikke nødvendigvis tilfelle.
Mange av fordelene som tidligere var forbeholdt de mest lojale kundene, kan nå kjøpes gjennom et kredittkort, et premium-abonnement eller en annen betalingsløsning. Loungeadgang, fast track og prioritert boarding er ikke lenger noe som nødvendigvis forteller hvor mye du flyr.
Det forteller kanskje bare hvilket kort du har i lommen.
Er det et problem?
Ikke nødvendigvis.
Fra flyselskapenes og flyplassenes side gir det god mening. Lounger og ekstra tjenester har blitt en forretning i seg selv. Hvor de tidligere var en kostnad ved å belønne lojale kunder, er de i dag også en inntektskilde. Det er vanskelig å være imot en forretningsmodell som både gir flere kunder tilgang og skaper ekstra omsetning.
Men utviklingen reiser et interessant spørsmål.
Hva betyr elitestatus egentlig i dag?
Hvis nesten alle kan kjøpe seg til de samme fordelene, blir de automatisk mindre eksklusive. Det merkes allerede mange steder. Loungene er oftere fulle. Fast Track er ikke alltid spesielt raskt lenger. Prioritert boarding kan noen steder føles som om halvparten av flyet har rett til å gå ombord først.
Når flere får de samme privilegiene, blir verdien for den enkelte naturligvis mindre.
Det er egentlig ganske logisk.
Det er heller ikke bare på bakken at utviklingen kan merkes.
For mange lojalitetsprogrammer har det samtidig blitt vanskeligere å oppnå den høyeste status. Kravene har økt, og flere programmer belønner nå omsetning fremfor antallet flyvninger. Paradoksalt nok opplever de mest aktive reisende derfor at de både må fly mer for å oppnå status, samtidig som flere av fordelene blir mindre unike.
Man kan spørre seg selv om status fortsatt er en belønning for lojalitet.
Eller om den i større grad har blitt et produkt som kan selges.
Det betyr ikke at utviklingen er feil.
Mange mennesker reiser bare få ganger i året, men setter stor pris på en lounge eller en raskere tur gjennom sikkerhetskontrollen. Hvorfor skulle de ikke ha mulighet til å betale for det?
Problemet oppstår først hvis flyselskapene glemmer dem som var årsaken til at fordelene eksisterer.
For loungene ble ikke bygget for feriereisende.
Fast Track ble ikke oppfunnet for dem som flyr én gang i året.
Prioritert boarding ble ikke laget for å selge kredittkort.
De ble laget for å belønne de kundene som valgte det samme flyselskapet igjen og igjen.
Den balansen har blitt vanskeligere å finne.
For flyselskapene ønsker naturligvis både å belønne sine mest verdifulle kunder og samtidig tjene penger på de samme produktene. Begge deler er forståelige.
Men hvis alle kan kjøpe seg til fordelene, blir det også vanskeligere å få de mest lojale reisende til å føle seg spesielle.
Og kanskje er det nettopp følelsen som er den største verdien.
Ikke gratis kaffe.
Ikke et litt bedre sete.
Ikke enda en lounge.
Men opplevelsen av at mange års lojalitet faktisk blir verdsatt.
